“Inngrep i reinbeiteland”

INNGREP I REINBEITELAND – EN OPPSUMMERING AV ERSTATNINGSSAKEN MOT BRØNNØY KALK AS – HÅLOGALAND LAGMANNSRETTS DOM 26.01.05

av advokat John Jonassen

Brønnøy Kalk AS fikk i henhold til grunneiererklæringer og konsesjoner fra myndighetene rett til å ta ut kalkstein i et nærmere angitt område mellom Velfjord og Ursfjord i Brønnøy kommune. Inngrepet berørte Brønnøy Kvitfjell og Brurskanken reinbeitedistrikter.

Brønnøy Kalk AS startet opp forberedende anleggsarbeider våren 1997. Samme høst ble det inngått en avtale mellom Brønnøy Kalk AS og Brønnøy Kvitfjell reinbeitedistrikt v/ leder. Avtalen gikk i korthet ut på at gruveselskapet erkjente ansvar for evt. lidte og fremtidige skader og ulemper som kalkutvinningen måtte påføre distriktet. Brurskanken reinbeitedistrikt sluttet seg etter senere avtale til saken.

Det ble etter hvert klart at kalkselskapet ikke mente seg forpliktet til å betale erstatning fordi reindriften angivelig ikke kunne påvise økonomisk tap. Kalkselskapet viste dessuten til at det tapte areal var ubetydelig ved at det utgjorde ikke mer enn 0,1 % av det samlede beiteareal. Kalkselskapet anførte også at reindriften har en tilpassningsplikt og at næringen deretter må påvise at en viss tålegrense er overskredet. I alle tilfeller anførte kalkselskapet at eventuell erstatning måtte betales til staten ved reindriftsfondet.

Det rettslige grunnlaget for reinbeitedistriktenes krav var avtalen, dvs. ansvarserkjennelsen. Men reindriften hadde bevisbyrden for at det forelå økonomisk tap, og at det var årsakssammenheng mellom inngrepet og det påførte økonomiske tap. Årsaksproblemet ble ikke løftet opp som juridisk problem, da gruveselskapet erkjente årsakssammenheng dersom retten kom frem til at reindriftsnæringen var blitt påført et økonomisk tap som overskred grensene for det erstatningsmessige.

Det spesielle med reindriftssaker er at økonomisk tap vanskelig lar seg påvise helt direkte. I personskadesaker er det f.eks. vanlig å dokumentere økonomisk tap med å legge frem ligningspapirer som viser differansen i inntekt før og etter skaden.

Reindriften kan vanskelig dokumentere sitt økonomiske tap på samme måte. Redusert beiteareal lar seg ikke måle i tapte driftsinntekter. Dette skyldes at det økonomiske tapet skjuler seg i merslitasje i øvrige beiteområder. Vektreduksjon og økonomisk tap vil først vise seg på lang sikt. Reinbeitedistriktene er fornøyd med at lagmannsretten har forstått dette problemet. Lagmannsretten konstaterte at det aktuelle tapet av vinterbeiter medførte at andre vinterbeiter ble mer intensivt nedbeitet.

I tråd med Høyesteretts resonnement i Rt 2000, side 1578 (Seiland), la lagmannsretten til grunn at naturgitte forhold begrenset tilgjengeligheten til forekommende beiter. Lagmannsretten var enig med reindriften at tapt areal måtte måles opp mot det tilgjengelige.

Dersom man etter dette skulle trekke prinsipielle konklusjoner fra lagmannsrettens dom, måtte det være at tapt beite må vurderes i forhold til det tilgjengelige, altså ikke målt opp mot det totale. Videre må en legge til grunn at bevisbyrden for økonomisk tap i reindriftssaker må tilpasses samiske forhold, som er tilfellet når det økonomisk tap skjuler seg i merslitasje av andre områder.

Lagmannsretten fastslo dessuten at det er skadelidte som har krav på erstatningen, og ikke staten ved reindriftsfondet.

Til slutt; lagmannsretten forhøyet tingrettens erstatningsutmåling fra 800000 til

1100000 kroner som var i tråd med påstanden fra reinbeitedistriktene.

 

Advokatfirmaet Jonassen

John Jonassen